Hvor lenge skal vi sitte stille og se på at det internasjonale diplomatiet drukner i sine egne kompromisser? Forhandlingene om en rettslig bindende global plastavtale har pågått i årevis, men hver eneste sesjon ender i de samme, utvannede erklæringene. Oljeproduserende land trenerer, lobbyister utarbeider smutthull, og FN-byråkratiet fortsetter å planlegge neste luksuriøse konferanse. Tomme ord. Ingen handling. Milliarder av tonn med plast i omløp. For oss i Norge, som sammen med Rwanda leder koalisjonen av ambisiøse land, har tålmodigheten nå nådd sin absolutt grense. Å fryse støtten til UNEP er et tøft, men helt nødvendig grep. Det er på tide å minne det internasjonale samfunnet om at ekte miljøvern krever mer enn vage intensjoner.
Vårt diplomatiske sabelrasling handler ikke om å straffe FN, men om å utfordre en kultur preget av lammelse. UNEP har over tid utviklet seg til en arena der land som nekter å begrense sin plastproduksjon, får lov til å diktere tempoet. De ville ha kompromisser. De ville ha utsettelser. De fikk en stengt lommebok. Vi kan ikke fortsette å betale milliarder av kroner til organisasjoner som lar særinteresser blokkere bindende produksjonstak. Hvis vi skal lykkes med å stanse plastforurensningen innen 2040, må vi tørre å bruke økonomiske sanksjoner – selv mot våre egne samarbeidspartnere i New York og Nairobi. Det er tross alt våre felles skattepenger som finansierer denne passiviteten.
Kritikere vil umiddelbart hevde at denne ensidige norske stansen svekker det multilaterale samarbeidet i en allerede sårbar tid. Det er et argument som bunner i en naiv misforståelse av hvordan global makt fungerer. Erfaringen viser at reell endring i internasjonale fora nesten aldri skjer gjennom høflig dialog alene, men gjennom rå maktpolitikk og økonomisk press. Ved å holde tilbake midlene sender vi et krystallklart signal til både UNEP-ledelsen og de motvillige medlemslandene: Norges vilje til å finansiere det globale grønne skiftet er ikke en ubegrenset sjekk uten betingelser. Det virker som om det internasjonale samfunnet har glemt at lederskap handler om å ta upopulære valg når situasjonen krever det.
Tiden er i ferd med å renne ut for verdenshavene, og vi har ikke råd til nok et tiår med resultatløse toppmøter. Hvis denne midlertidige norske støttestansen kan bidra til å tvinge frem et reelt, juridisk bindende produksjonstak på jomfruelig plast, vil det være den mest effektive miljøinvesteringen vi har gjort på mange år. Men hvis FN og medlemslandene velger å ignorere dette varselet og fortsetter sin snublende kurs mot en tannløs avtale, må vi tørre å stille det ultimate spørsmålet: Hva er egentlig vitsen med å finansiere et globalt miljøbyråkrati som har mistet evnen til å levere resultater?